Her er en morsom liten gjennomgang av ulike filosofiske og religiøse sjangre vi henter inspirasjon fra i verdslig visdom. Jeg tror et agnostisk livsyn kan være sunt, men ikke nødvendig i vår praksis og vurderinger. Personlig vil jeg hente det som gir mening for meg fra alle sjangre. Felles er det at alle sjangre deler en grunnleggende skepsis til et liv styrt av konstant begjær, rastløshet og jakt på ytre bekreftelse.

TAO

Tao er erkjennelsen av at verden har en naturlig orden som mennesket ikke fullt ut kan forstå eller kontrollere. Et godt liv handler derfor ikke om å kjempe mot denne ordenen, men om å leve i harmoni med den gjennom enkelhet, balanse, måtehold og oppmerksomhet. Akkurat som vannet finner sin vei uten å tvinge seg frem, søker mennesket å handle uten unødvendig motstand (wu wei), følge sin natur og møte livet med ydmykhet fremfor kontroll. Tao er ikke en lære om å trekke seg bort fra verden, men om å delta i den på en måte som lar livet flyte mer naturlig.

Zen

Zen er en praksis som søker å møte virkeligheten direkte, uten at tanker, begreper og egoets konstante kommentarer kommer mellom oss og det som er. Gjennom meditasjon og oppmerksomt nærvær i helt vanlige handlinger lærer man å være fullt til stede i øyeblikket, slik at skillet mellom «meg» og «det jeg gjør» blir mindre dominerende. Zen søker ikke ekstraordinære opplevelser, men peker mot det ekstraordinære i det ordinære, der en kopp te, en spasertur eller det å vaske en bolle kan være like meningsfullt som meditasjon.

Mindfulness

Mindfulness er evnen til bevisst å rette oppmerksomheten mot det som skjer her og nå, med åpenhet, nysgjerrighet og uten å dømme. Ved å observere tanker, følelser, kropp og omgivelser slik de er, i stedet for å bli fanget av dem, utvikles større ro, klarhet og frihet til å respondere mer bevisst på livets utfordringer. Mindfulness er derfor først og fremst en mental ferdighet som kan praktiseres i meditasjon eller i helt vanlige hverdagslige aktiviteter.

Yoga Sutras

Yoga er en filosofi og praksis som søker å roe sinnets stadige bevegelser slik at mennesket kan erfare sin sanne natur. Gjennom disiplin, etisk livsførsel, konsentrasjon, meditasjon og selvinnsikt frigjør man seg gradvis fra begjær, frykt, ego og vanemessige tankemønstre som skaper lidelse. Målet er indre frihet og klarhet, hvor bevisstheten hviler i seg selv og ikke lenger styres av sinnets uro.

STOISISME

Stoisismen er en livsfilosofi som søker et godt liv gjennom fornuft, dyd og selvbeherskelse. Ved å skille mellom det vi kan kontrollere og det vi ikke kan kontrollere, lærer mennesket å møte både motgang og medgang med sinnsro. Målet er ikke å undertrykke følelser, men å utvikle et klokt og karakterfast sinn som lever i samsvar med naturen og lar handlingene styres av verdier fremfor ytre omstendigheter.

Abrahamisme

Abrahamismen omfatter jødedom, kristendom og islam, og bygger på troen på én personlig Gud som har skapt verden og åpenbart sin vilje for menneskene. Et godt liv handler om å leve i tro, kjærlighet, rettferdighet og lydighet mot Gud, med ansvar for sine medmennesker og håp om et liv utover døden. Mennesket forstås som skapt med en iboende verdighet og et moralsk ansvar, og livet får sin dypeste mening gjennom relasjonen til Gud og de verdiene han har åpenbart.

SAMMENLIGNING

Hvis man legger til side metafysikken, altså spørsmål om Gud, reinkarnasjon, nirvana, Tao og lignende, så dukker det opp en bemerkelsesverdig fellesnevner.

De er uenige om hvordan verden er skrudd sammen, men langt mer enige om hvordan mennesket bør leve.

Jeg ville oppsummert de viktigste fellestrekkene slik:

1. Etikken kommer først.
   Et godt liv krever ærlighet, omtanke, måtehold og ansvar. Nesten ingen av tradisjonene sier at et godt liv handler om rikdom, makt eller berømmelse.
2. Du bør arbeide med deg selv.
   Stoikeren trener karakteren. Yogien trener sinnet. Zen-utøveren trener nærvær. Den troende søker å leve etter Guds vilje. Alle peker innover før de peker utover.
3. Begjær og ego kan være en kilde til lidelse.
   Buddhismen sier det eksplisitt. Yoga Sutras sier at sinnets bindinger skaper lidelse. Stoikerne advarer mot å bli slave av ytre ting. Tao advarer mot overdreven streben. Abrahamittiske religioner advarer mot hovmod og grådighet.
4. Mennesket bør akseptere at det ikke kontrollerer alt.
   Dette går igjen nesten overalt:
   • Stoikerne: aksepter det du ikke kan kontrollere.
   • Tao: ikke kjemp mot livets flyt.
   • Zen: vær til stede i det som er.
   • Abrahamismen: stol på Gud.
   • Yoga: løsne identifikasjonen med sinnets bevegelser.
5. Et godt liv handler om relasjoner.
   Enten det begrunnes med nestekjærlighet, medfølelse eller menneskelig fellesskap, er omsorg for andre en gjennomgående verdi.

Det er også noen tydelige forskjeller

Den største er kanskje spørsmålet:

Hvor kommer moralen fra?

• Abrahamismen: fra Gud.
• Stoikerne: fra fornuften og naturens orden.
• Tao: fra å leve i harmoni med Tao.
• Buddhismen og Yoga: fra innsikt i lidelse og frigjørelse.

Men resultatet blir ofte overraskende likt.

Det minner meg om Charlie Munger

Han sa en gang at hvis du ønsker et godt liv, trenger du ikke finne opp moralen på nytt. Menneskeheten har tenkt over dette i tusenvis av år, og mye av den praktiske visdommen går igjen.

Det synes jeg er en interessant observasjon.

Kanskje den mest slående konklusjonen

Hvis vi ser bort fra metafysikken, tror jeg de fleste av disse tradisjonene ville nikket til denne setningen:

Et godt liv bygges gjennom selvinnsikt, måtehold, omtanke for andre og evnen til å møte virkeligheten slik den er, fremfor slik vi skulle ønske den var.