Rotter bryr seg ikke om ære.

Men skam ser dem likevel ut til å bære, der de jager mellom menneskebein og glupske måker, på jakt etter det lille skrotten tåler.

Redde er de, men sult skaper desperasjon,

er det spiren til mot?

Eller er mot å gjøre noe riskabelt uten å måtte?

Ja, slik må det være,

hvis man ønsker ekte ære.

Eller er mot å gjøre noe riskibalt uten å forvente ære?