Dyr var du den gang. Skinnene flott. Du kom med de best lovnader. Jeg hadde fått prøve deg. Jeg tilpasset reimen, og den satt godt. Kanskje alt for godt?

Årene gikk, du viste meg allid det du skulle si. Tikket trofast. Litt pleie måtte du ha. Det var du og meg. bare oss.

Ettersom årstider kom og gikk, så ble du forsømt. Jeg tok deg forgitt. Litt slark og og rust, vi tålte begge to. Men du stoppet aldri, ikke en dag.

Så en tung grå dag gjennom Torggata jeg gikk.

Der så jeg en glinsende klokke i et vindu. Den tittet på meg, og jeg på den. En gnist ble tent.

Den var ikke så dyr som deg, men skinnende og spennende den lå der og lokket; “ta meg med.”

Jeg lot meg friste, og avsted vi gikk. Den fikk meg til å føle meg glad.

Men når jeg ble kjent med den, så klarte jeg å se gjennom juggelets illusjon. Simpel fikk den meg til bli.

Jeg dro tilbake til klokkebutikken. Atter et ur ropte på meg, også dette billig og skral. Sminket med bling, jeg ikke så hvor spinkel den var. Lei ble jeg i en fei, når sløret falt.

Så gikk jeg hjem og kikket i skuffen, der lå du; matt, men full i tidløs kraft.

Du så litt annerledes ut nå. Solid, og gjennomført, karakter hadde du med.

Jeg løftet deg opp, og ga deg litt omsorg. En puss, og du skinte som før, den gang jeg kjærlighet deg ga.

Kvalitet i alle ledd, en klokke for livet. Vakker er du også. Det er deg jeg vil ha.

Men man må kjenne på det som ikke er bra å ta,

for å forstå hva man vil ha.

En gammel venn jeg så, sa “Godt å se deg med en skikkelig klokke. Hva tenkte du med alt det juggel du bar, når du et slikt eksemplar har?”